Arne Skage is a veteran of the blues / roots / americana Scene in Norway. As a sideman from Eriksen's heyday in the 1990ies , and over 30 years as Norwegian blues champion Reidar Larsen's right hand man,

Skage's distinctive slide guitar has been heard on hits and stages since 1990. Skage debuts as a solo artist in 2021 releasing the album “Procrastination Blues”.

Bluesnews no 38;

English:

Arne Skage has been one of Norway's most prominent blues guitarists for over 30 years. During these years, he has been a constant companion to Reidar Larsen and has also worked behind artists like the Eriksen siblings and Jørn Hoel. In recent years, he has also emerged as a skilled record producer for artists like Joe Rusi and Daniel Eriksen. Inspired by his success with them, he has finally decided to step out on his own. His highly New Orleans-infused and greasy blues album "Procrastination Blues" might not have taken 30 years to create, but it took many years to come to fruition.

By phone from Flekkefjord, where he resides, Arne talks about his expectations for his debut solo album, which was released digitally and on vinyl in early February. The album's title alludes to why it took so long to arrive at this debut. "Procrastination" is the English word for postponement. He had put his own career on hold for a long time.

"Life has been very busy and demanding. When you have a family, there are limits to how much you can focus on self-realization. Balancing a job, three children, and everything else. It took time to crystallize the essence of my musical identity before I could present something on my own," he explains about those 30 years.

"Then there's the aspect of having the confidence to stand alone. I've been following Reidar all these years, and I worked with an amazing vocalist, Rita Eriksen, in the Eriksen duo, and with Jørn Hoel for a period. When you work with people who are so incredibly skilled at singing and taking the control needed to be a solo artist, you become very critical of what you can bring to the table. That's why I've focused on developing my own vocals in the last 2-3 years. It took time to get to a point where I could confidently present my voice," he admits. He realized that time wasn't necessarily on his side, so he stepped on the gas.

"Now that the kids have moved out, it's easier to dedicate time to my own pursuits. You know, when I've been traveling around with Reidar every single weekend from early spring to late autumn, you're a bit worn out when you're supposed to start working on your own stuff. Then suddenly, spring comes again, and it's full throttle playing every weekend," he says. "There have been periods of not just lacking confidence or not having crystallized my identity clearly enough, but also a lack of energy. But at some point, I realized that if I want to realize myself before I get too old, I have to do it now. I've worked a lot on other people's albums over the years, and in the last 10 years, I've done a lot of production work. I see how much of myself I put into those productions. So, I thought, why not channel some of that energy into my own work? That's when I released the single 'Gris gris' to test the waters, to see if I could 'go for it.' The feedback I received gave me the boost I needed to move forward and create a full album. I have all the expertise one could wish for; it's not lacking, I feel. It's been more about finding the direction I wanted to take, finding an expression. The Louisiana platform I stand on has been there since I watched Little Feat on Rockpalast from Germany in 1977. I've been searching for 'what is this,' and all the threads I found led to New Orleans. That's why this album felt so right for me to make now," Arne passionately shares.

Norwegian music and the roots we have in folk music are quite different from the music found in the melting pot of New Orleans. The "greasy" factor in music, from zydeco to cajun to R&B, jazz, swamp-blues, and more, has attracted major artists like Tom Waits, Tony Joe White, Sonny Landreth, and Dr. John throughout music history. Arne's journey with Reidar Larsen has a common thread in New Orleans, yet their music differs considerably. Reidar with his piano blues, boogie-woogie, and Chicago shuffle. Arne with his more simmering blues, as heard throughout the history of Dr. John and on recent Skage-produced albums for Daniel Eriksen and Joe Rusi.

"In the Norwegian blues scene, you have Reidar, of course, and also Dr. Bekken who is into those things, and partially Daniel Eriksen. Reidar is a big fan of Champion Jack Dupree and partially Professor Longhair. He isn't as purely New Orleans/Louisiana as I am, where the Chicago influences come into his music. We went to the USA together in 1991, Reidar and I, spent 10 days there, and it was a significant influence for both of us. I got in touch with Sonny Landreth, for instance, and learned all his tricks before he became a big name that even Eric Clapton started calling. I was there when he recorded his first solo album, and it was incredibly fun to be a part of," Arne recalls.

Blues in Flekkefjord

For a long time, Arne has been a lone wolf in the spirit of the blues in Flekkefjord, now accompanied by Joe Rusi, who has gained a strong reputation locally and among blues connoisseurs nationwide.

"The first band I was in played Little Feat songs and soul stuff, so it started in Flekkefjord. But then I moved away to Stavanger before returning 15 years ago. In Stavanger, I met various musicians, including Reidar. There isn't much of a blues scene in Flekkefjord. It's just Joe Rusi and I who are keeping it alive, and Joe has become quite popular in the southwest region, at least. I'm involved in booking at the cultural center here in Flekkefjord and have attempted some blues nights and such, with varying degrees of success. But we're trying, at least," Arne explains.

Positive Feedback

Arne Skage has received positive feedback on his debut album from various sources. The title track, "Procrastination Blues," stands out as a cajun-inspired J.J. Cale variation. He describes his debut album as influenced by New Orleans street-funk.

"There's a lot of street-funk in the style of the album, in my view. It's hard for me to specifically explain what the music on my debut album is made of, other than it encompasses everything I find great about New Orleans and Louisiana."

New Orleans is a melting pot where Native American elements have met black music, Latin influences, and rocking blues since the 1950s. It's fair to say that Arne is one of those who has captured the innermost soul of New Orleans. He's cracked the code, we suggest to him, and inquire how the musicians he's worked with from New Orleans, who are top-tier artists on the other side of the Atlantic, react to and comment on his work.

"Musically, it was a perfect match when we started working on Joe Rusi's albums, which are somewhat related to what I do. They accepted and respected me right away. It was very reassuring because it's almost like selling sand in the Sahara when a Norwegian enters New Orleans to engage with their musical traditions. You better know what you're doing. But I was received with open arms. They understood that I know their history and that I understand their codes and musical heritage. I've maintained regular contact with several musicians I've gotten to know in New Orleans over the past six years. John 'Papa' Gros was here in 2019, before the pandemic, and I organized a little tour for him during his vacation here. Leslie B. Smith has been here multiple times; she's a story of her own. To have people so deeply rooted in New Orleans music who vouch for us over there is gold. It gives me acceptance. The drummer I use on my album is the same one we used on Daniel's EP. He emerged from street-funk, associated with the Dirty Dozen Brass Band. He understands exactly what I want to achieve; I just drop hints in the studio, and I have to pinch myself when we're discussing things, and he mentions that he's going to work with Don Was the next day. It's quite impressive, to be honest," Arne admits. "There's no superstar attitude or pretentiousness in the New Orleans music circle!"

Rhythmic Nuances

"Could Norwegian musicians achieve what you've accomplished with the help of star musicians from New Orleans, do you think?"

"There are many incredibly talented people in Norway with a lot of knowledge. But especially on the drum front, and I've played with many of the best New Orleans-style drummers here in the country; they're all superbly skilled. However, New Orleans has a rhythm spectrum that has so many more nuances, something only the guys who grew up there have. So, I find it easier when I travel there and get assistance from those who grew up with street-funk in New Orleans, instead of trying to explain to others what I want to achieve. You get a lot for free in that case," the guitarist from Flekkefjord reveals.

"I have a live band here at home, including Stene Osmundsen (known from The September When) on drums, and in many ways, he has a parallel taste to mine. When I tell him what I like, he's right there, no questions asked. But he grew up in Norway with his preferences and played in pop bands. It's not guaranteed that he followed the New Orleans path all the way," Arne explains.

"You're referring to that 'greasy' thing now, right?"

"Yes, that's a term that's quite fitting. It conveys the sense that you understand what it's about, that it's greasy. A bit 'slippery,' a bit loose, a bit ramshackle, but it all comes together. If you don't have that extra dimension, it doesn't matter how technically skilled you are. It becomes a sensory experience, an overtone, that's missing."

"I haven't expressed my feelings towards this music, rooted in New Orleans and Louisiana, until now. It's been my inner soul for so long, a lived life in music for me. Perhaps not many in Norway have a close connection to my music as they do to other traditional blues, but it does something to you," Arne passionately shares.

Dr. John

On the album, you have the track "Gris gris," which will likely make many think of Dr. John just based on the title. What kind of relationship does Arne Skage have with Mr. New Orleans, we wonder. The great Dr. John, who passed away on June 6, 2019?

"Dr. John holds a special place in my musical taste. I attended the university in Oslo for a couple of years in the 80s, and during the summer between the first and second year, Dr. John performed at Sardines. I was familiar with Dr. John from 'The Last Waltz' film (tribute concert for The Band), but not much beyond that. That concert was truly an eye-opener for me, so the day after, I scoured the city's record stores for Dr. John's albums and have been a super fan of everything he's done since. He's definitely an influence on my music," he openly admits.

"He had an X-factor that was more than just the music, right?"

"Yeah, absolutely, it was the whole package. Leslie, whom I talked about earlier, has told me a lot of stories about him. She grew up with Dr. John when he was a younger junkie and a rather unpleasant guy. But they were good friends toward the end of his life. I've been fortunate to get to know these people because they're not individuals you can buy your way into; you have to be invited. When we did Joe Rusi's album, I only knew a few people over the internet, but I found them to be very positive when I said I was going to make an album there. And once one person said yes, many others followed suit, and suddenly you have some of the best people in the city, like George Porter Jr. from The Meters on bass. You either have to be so cold that it doesn't affect you, or you just pinch yourself to realize that it's truly happening. They were wonderful people."

"Does this mean that 'Procrastination Blues 2' won't take another 30 years to make?"

"No, definitely not. I already have a head start in that two of the songs that were left out because I wasn't satisfied with the lyrics are there. I was promised help from Cyril Neville; he said he'd write lyrics for me, but then he didn't follow through, so those songs didn't make the album. He still hasn't provided the lyrics, but hope remains! So those songs are there, and if we're talking sourdough thinking here, I already have something in the works," he chuckles. He wants to take the time to pursue his own solo career, but he'll still play for Reidar and make albums with him, and he's open to exciting producer opportunities for others if interesting offers come up.

Valuable Experiences

"You learn a lot from working with other artists! The experience I gained from working with Joe Rusi and Daniel Eriksen gave me many ideas and insights for my own recording, and I've discovered now that I'm releasing my own album how much work it is to promote yourself. Doing everything yourself is a much more challenging maneuver than I realized, so if I decide to let another producer work on my next album, I'll have to think about it. But I love tinkering with these things, so I'm not sure I can let go of that either. There's nothing on my album that took 35 takes. I chose to use the spontaneous takes for my songs; maybe a professional producer wouldn't have accepted that. But that's how it turned out, you can overplay things too. But I see that as an artist, I'm so immersed in the details that I can't quite get the overview I had as a producer for others. I get too involved, in short. This whole journey with Arne Skage sheds light on a level that perhaps not many fully understand and brings it to life on his debut solo album. It's a form of blues that can easily become addictive, like a drug, when you delve deeper into this genre and its artists. To be in the league that Arne Skage now reveals himself to be in is almost a musical sensation. Just as Martin Ødegaard has signed with Arsenal, Arne Skage strikes a chord with New Orleans that until now has been reserved for artists from that Louisiana city alone. We Norwegians are certainly not lacking, even though we come from a small nation."

Norsk:

Arne Skage har vært en av Norges mest markante bluesgitarister i mer enn 30 år. I disse årene har han vært Reidar Larsens faste følgesvenn, og han kjennes også bak artister som søskenduoen Eriksen og Jørn Hoel. De siste årene har han dessuten stått frem som en dyktig plateprodusent for blant andre Joe Rusi og Daniel Eriksen, og inspirert av hva han fikk til for dem har han endelig tatt bladet fra egen munn. Hans svært så New Orleans-dynkede og greasy bluesalbum «Procrastination Blues» tok kanskje ikke 30 år å lage, men det tok så mange år å bli klar.

TEKST: JOHNNY ANDREASSEN

På telefonen fra Flekkefjord der han bor forteller Arne om forventningene han har til sitt første soloalbum som ble sluppet både digitalt og på vinyl tidlig i februar. Albumets tittel spiller litt på hvorfor det har tatt så lang tid å komme frem til denne debuten. Procrastination er ordet for utsettelse på engelsk/amerikansk. Han har hatt sin egen karriere på vent. Lenge.

- Livet har vært veldig hektisk å få til å gå opp. Når du har familie så er det grenser for hvor mye du kan drive med selvrealisering. Det å ha en jobb, tre unger og hele den greia. Det har tatt tid å utkrystallisere essensen i hva jeg står for musikalsk, før jeg kunne komme med noe på egen hånd, forklarer han de 30 årene med.

- Så er det dette med selvtillit til å stå frem alene. Jeg har jo fulgt Reidar i alle år, og var med en fantastisk vokalist, Rita Eriksen i duoen Eriksen og med Jørn Hoel i en periode. Når du jobber med folk som er så sabla gode til å synge og ta kontrollen som kreves for å være artist i eget navn, så blir du veldig selvkritisk til det du har å komme med selv. Derfor jeg har tatt tak, de siste 2-3 årene, for å jobbe med min egen vokal. Det har tatt tid å få den til sånn at jeg kan stå frem med den, innrømmer han. Han skjønte at tiden etter hvert ikke var på hans side, og ga gass.

- Nå når ungene har flyttet ut så er det enklere å bruke tid på mitt eget. Du vet når jeg har reist rundt med Reidar hver eneste helg fra tidlig om våren til sent på høsten så er man litt nedkjørt når man skal begynne å pusle med sine egne greier, og så kommer plutselig våren igjen og det er bånn gass ut og spille igjen hver eneste helg, forteller han. - Det har i perioder vært mangel på ikke bare selvtillit eller det å få utkrystallisert seg selv tydelig nok, men også mangel på energi. Men på et eller annet tids

punkt skjønte jeg at hvis jeg skal rekke å få realisert meg selv før jeg blir for gam mel så må jeg gjøre det nå. Jeg har jobbet mye med andres plater opp gjennom, og de siste 10 årene har jeg produsert en del, og jeg ser hvor mye jeg legger av meg selv i produksjonene. Så da tenker jeg: Fader – hvorfor ikke bruke noe av den energien på mitt eget, liksom? Så slapp jeg singelen «Gris gris» for å teste vannet, for å se om jeg kunne «gå på det». Tilbakemeldingene jeg fikk ga meg den nødvendige boosten jeg trengte for å gå videre og lage en hel plate. For jeg har all den kompetansen man kan ønske seg, det mangler ikke på det, føler jeg. Det har mer vært det å finne en retning på det jeg ville gjøre, finne et uttrykk. Den Louisiana-plattformen jeg står på har på en måte vært der helt siden jeg så Little Feat på Rockpalast fra Tyskland i 1977. Jeg har lett etter «hva er dette for noe», og alle tråder jeg har funnet har havnet

opp i New Orleans. Da ble denne plata så riktig for meg å gjøre nå, forteller Arne lidenskapelig.

Norsk musikk og røttene vi har i folkemusikken er nokså annerledes enn den musikken vi finner i smeltedigelen i New Orleans. Den «greasy» faktoren i musikken fra zydeco til cajun til R&B, jazz, swamp-blues og mye annet har trukket til seg store artister som Tom Waits, Tony Joe White, Sonny Landreth og Dr John opp gjennom musikkhistorien. Arnes reise sammen med Reidar Larsen har hatt en fellesnevner i New Orleans, men likevel skiller musikken deres seg ganske mye fra hverandre. Reidar med sin piano blues, boogie woogie og Chicago-shuffle. Arne med sin mer sydende blues, som du har hørt gjennom hele historien til Dr John og på Daniel Eriksens og Joe Rusis seneste Skage-produserte album.

- I bluesmiljøet i Norge har du Reidar, så klart, og også Dr Bekken som holder på med sånne ting, og til dels Daniel Eriksen. Reidar er veldig fan av Champion Jack Dupree og til dels Professor Longhair. Han er ikke så rendyrket New Orleans/Louisiana som det jeg gjør kanskje, der Chicago-influensene kommer inn i hans musikk. Vi reiste over til USA sammen i 1991 Reidar og jeg, var der i 10 dager, og det ble en veldig stor influens både for han og meg. Jeg var blant annet i kontakt med Sonny Landreth og lærte meg alle triksene hans før han ble en størrelse som Eric Clapton begynte å ringe til. Jeg var der han spilte inn sine første soloalbum, og det var utrolig morsomt å få være med på.

Blues i Flekkefjord

Arne har lenge vært en ensom svale i bluesens ånd hjemme i Flekkefjord, nå sammen med Joe Rusi, som har fått en høy stjerne både lokalt men også blant blueskjennere landet rundt.

- Det første bandet jeg var med i gjorde Little Feat-låter og soul-ting, så det startet jo der i Flekkefjord. Men så flyttet jeg jo vekk fra stedet til Stavanger før jeg kom tilbake for 15 år siden. I Stavanger traff jeg på mange forskjellige musikere, blant annet Reidar. Det er nok ikke noe bluesmiljø i Flekkefjord. Det er jeg og Joe Rusi som holder på, og Joe har fått en høy stjerne her på sørvest-landet, ihvertfall. Jeg driver med booking på kultursenteret her i Flekkefjord og har forsøkt meg på noen blueskvelder og sånn, og det har vært litt varierende suksess på det. Men vi prøver hvertfall.

Gode tilbakemeldinger

Arne Skage har fått gode tilbakemeldinger på platedebuten sin fra flere hold. Tittelsporet «Procrastination Blues» stikker seg ut som en cajun-inspirert J.J. Cale-variant. Han omtaler selv sin platedebut som farget av New Orleans gate-funk.

- Det er mye gate-funk i stilen på plata sånn jeg ser det. Det er vanskelig for meg å konkret forklare hva musikken på mitt debutalbum er laget av, bortsett fra at det er alt som jeg finner som er bra i New Orleans og Louisiana.

New Orleans er en smeltedigel der indianske elementer har møtt den svarte musikken, det latinske og den rockete bluesen siden 50-tallet. Det er vel riktig å si og påpeke at Arne er en av dem som har imponert mest i å ha klart å hente hjem den innerste sjelen av New Orleans. Som har løst koden, prøver vi oss på overfor Arne. Og lurer på hvordan de musikerne han har brukt i New Orleans, som er fra øverste hylle på den andre siden av dammen, reagerer og kommenterer det han gjør. - Musikalsk var det full klaff allerede da

vi gikk i gang med Joe Rusi sine plater, som er litt i slekt med det jeg gjør. De ga full aksept og respekt med en gang overfor meg. Det var veldig betryggende, for det er jo litt som å selge sand i Sahara når du som nordmann kommer inn til New Orleans for å gjøre deres musikktradisjoner. Da skal du i alle fall vite hva du gjør. Men jeg opplevde å bli tatt imot med åpne armer. De skjønte at jeg kan historikken deres og at jeg kan kodene og musikkarven deres. Jeg har hatt jevnlig kontakt med flere av musikerne jeg har blitt kjent med i New Orleans de siste seks årene. John «Papa» Gros var over her i 2019, før koronaen, der jeg ordnet en liten turné for ham på ferie her. Leslie B. Smith

har vært her flere ganger, hun er en hel historie for seg selv. Det å ha folk som er så dypt inne i materien av musikken i New Orleans, som går god for oss der borte, er gull. Det gir meg aksept. Trommeslageren jeg bruker på min plate er den samme som vi brukte på Daniel sin EP. Han kom opp fra gate-funken med blant Dirty Dozen Brass Band. Han skjønner akkurat hva jeg ønsker å få til når jeg bare gjør hint i studio, og jeg må klype meg i armen når vi sitter og diskuterer og han forteller at han neste dag skal jobbe med Don Was. Det er ganske heftig rett og slett, innrømmer Arne. - Det er ikke noe stjernenykker eller blærete folk i New Orleans musiker kretser!

Rytmiske nyanser

- Kunne norske musikere gjort det du har fått hjelp med fra stjernemusikerne i New Orleans, tror du?

- Det er jo vanvittig mange flinke folk i Norge med masse kunnskap. Men spesielt på trommefronten, og jeg har spilt med mange av de beste New Orleans-aktige trommeslagerne her i landet, superflinke alle sammen, har de et rytme-spekter i New Orleans som har så mange flere nyanser som bare ligger der. Som bare de gutta som er vokst opp der har. Så jeg opplever å gjøre det lettere for meg selv når jeg reiser over dit og får hjelp av de som har vokst opp med gate-funken i New Orleans i stedet for å prøve å forklare andre hva man ønsker å få til. Du får mye gratis da, røper gitaristen fra Flekkefjord.

- Jeg har jo et liveband her hjemme med blant annet Stene Osmundsen (kjent fra The September When) på trommer, og han har jo på mange måter en parallell historie med meg smaksmessig. Når jeg forteller ham hva jeg liker så er han der med en gang, ikke noe å lure på det. Men han har vokst opp i Norge med sine preferanser og spilt i popband. Det er ikke gitt at han har gått ut den New Orleans- -løypa helt da.

- Det er vel den greasy greia du snakker om nå?

- Ja det er et begrep som er ganske dekkende, at du skjønner hva det går i, at det er greasy. Litt «slippery», litt løst, litt falleferdig, men det henger i hop. Hvis du ikke har den ekstra valøren der så hjelper det ikke hvor flink du er rent teknisk. Da er det en smaksopplevelse, en overtone, som mangler.

Jeg har ikke tatt ut mine følelser overfor denne musikken, som har sine røtter i New Orleans og Louisiana, før nå. Det har vært min indre sjel så lenge, et levd liv i musikken for meg. Kanskje ikke så mange i Norge har et nært forhold til min musikk som de har til annen tradisjonell blues, men den gjør noe med deg, forteller Arne Skage engasjert.

Dr John

På albumet har du låta «Gris gris», som nok får mange til å tenke på Dr John bare i tittelen. Hva slags forhold har Arne Skage til Mr New Orleans, undres vi. Den store Dr John som gikk bort 6. juni 2019?

- Dr John har en stor stjerne i min musikksmak. Jeg gikk på universitetet i Oslo et par år på 80-tallet, og sommeren mellom det første og andre året spilte Dr John på Sardines. Jeg kjente jo til Dr John fra «The Last Waltz» filmen (hyllestkonsert til The Band), men ikke så veldig mye mer egentlig. Den konserten ble virkelig en øyeåpner for min del, så dagen etter trålet jeg byens platebutikker etter plater med Dr John og har siden vært en super-fan av alt han har gjort. Han er absolutt en influens i min musikk, innrømmer han åpent.

- Han har vel en X-faktor som var mer enn musikken?

- Ja er du gærn, det var hele pakka. Leslie, som jeg snakka om i stad, har fortalt meg masse historier om ham. Hun vokste opp med Dr John den gangen han var en yngre junkie og en ganske motbydelig fyr. Men de var gode venner på slutten av livet hans. Jeg har vært heldig å bli kjent med disse menneskene, for dette er ikke mennesker du kan kjøpe deg inn i, du må bli invitert. Da vi gjorde Joe Rusis plate kjente jeg bare noen få folk over nettet, men jeg opplevde at de var veldig positive når jeg sa at jeg skulle bort og lage plate. Og når den ene sa ja så sa mange andre ja, og så har du plutselig noen av de beste folka i byen

som George Porter Jr fra The Meters på bass. Da må du enten være så kald at du ikke lar det gå innover deg, eller så får du bare klype deg i armen over at det virkelig skjer. De var så fine folk!

- Betyr dette at «Procrastination Blues 2» ikke kommer til å ta nye 30 år å lage? - Nei, definitivt ikke. Jeg har drahjelp allerede ved at to av låtene som var med, men ikke nådde plata fordi jeg ikke var helt fornøyd med tekstene, er der. Jeg ble lovet hjelp ved at Cyril Neville sa at han ville skrive tekster for meg, men så fikk han ikke ut fingeren, så da ble ikke de med på plata. Han har fortsatt ikke kommet med tekster, men håpet lever! Så de låtene er der, og skal vi ta litt surdeigs-tenkning her så har jeg en greie på gang allerede, humrer han. Han vil bruke tid på å forfølge sin egen solokarriere, men han skal fortsatt spille for Reidar og lage plater med ham og er åpen for spennende jobber som produsent for andre dersom interessante tilbud kommer opp.

Nyttige erfaringer

- Du lærer veldig mye av å jobbe med andre artister! Den erfaringen jeg fikk med Joe Rusi og Daniel Eriksen ga meg mange idéer og tanker for min egen innspilling, og jeg har oppdaget nå som jeg slipper mitt eget album hvor mye jobb det er å skulle promotere seg selv. Det å skulle gjøre alt selv var en mye mer vanskelig manøver enn jeg var klar over, så om jeg skal velge å la en annen produsent produsere min neste plate, må jeg tenke litt på. Men jeg elsker å sitte og knote med disse tingene, så jeg vet ikke om jeg klarer å slippe det heller. Det er ingenting på min plate som er 35 tagninger. Jeg har valgt å bruke det spontane, så jeg har brukt de første tagningene på låtene mine, noe kanskje en proff produsent ikke ville godtatt helt. Men sånn ble det nå, du kan jo spille ting i hjel også. Men jeg ser at jeg som artist er så nedi materien at jeg ikke helt klarer å få den oversikten som jeg har hatt som produsent for andre. Man blir for involvert rett og slett, avslutter en av våre mest greasy gitarister.

Arne Skage har løst koden mange kanskje aldri helt kommer inn i og demonstrerer det godt på sitt første soloalbum. En form for blues som lett gjør musikk elskere avhengige, som et dop, når man kommer litt mer under huden på denne musikksjangeren og artistene. Å være i den ligaen som Arne Skage nå åpenbarer seg i er nærmest en musikalsk sensasjon. Martin Ødegaard har signert for Arsenal, og Arne Skage treffer New Orleans-nerven på en måte som til nå har vært forbeholdt artister fra byen i Louisiana alene. Vi nordmenn er slett ikke dårlige, selv om vi er fra en liten nasjon.

se diskografien under:

discography

Blonde On Blonde - Kissing/the city and I (single 1989)
Matti Røssland - Tøffe tider (norsk plateproduksjon 1992)
Chiwan Haco - Se gule gule (1993)
Eriksen - the water is wide (major/bmg 1994)  (nominert spelemannsprisen)
"Med blanke ark; hyllest til Alf Prøysen (polygram 1994)
What about - a time and purpose... ( Prima music 1994)
Eriksen - alt vende tebage ( bmg 1995)  (nominert spelemannsprisen)

Jørn Hoel - soulsville (wea 1996)
Reidar Larsen - Storyteller (sonet 1997)
Han far og de - Reidar Larsen m flere (eget forlag 1997)
Svein Tang Wa "Hørr gjøken" (Tang 1998/skarv 99)
Something Odd Solreven (bmg 1998)
Strengemusikken -( Major Records 98)
Tore Andersen - Tore Andersen (new Cut 1998)
Eriksen - Blåmandag (major 1998)
Silkebris: silkebris (skarv june 99)
Peter Nordberg tiden visar vegen (skarv 99)
Han Innante "Sjur eg trur me snur" (RIP 2001)
Reidar Larsen: this one's on me (nui records 2001)
Rune Edvarsen: Angel (2001)
Thomas Dybdahl: That great october sound (ccap/emi 2002) (vinner spelemannsprisen)
Reverend John Bluesband "2 fisted Pastor" (2002)
Han Innante " I Søren" ( RIP 2002)
Thulsa Doom ....and then take me to where the jars are kept(2003)
Thomas Dybdahl: Stray dogs (ccap/emi 2003)  (nominert spelemannsprisen)
Reidar Larsen : Mister Blues is coming to town (the very best of) (universal 2004)
Erik Røe: Under the same sun (PS records 2004)
Bugge og Mugge: Det blir gale (Voice 2004)
Pete Haneferd; Infant world (single) (kultur og Spetakkel 2004)
Heim Te jul; Div Artister (2004)
Matti Røssland : Samleplata ( west audio 2004)
Han Innante : Det Va Det (west audio 2004)
Bethany Joy Lenz "come on home" (ep 2005)
Moi "My way this way" (mtg 2005)
Han Innante Juli/Jule cd (ip 2005)
Thomas Dybdahl: October trilogy (ccap 2006)
Roy Rogers / Reidar Larsen; crossing ( Blå finger 2006)
Torolf Nordbø ; Bakpålente ting (RIP 2006)
Thomas Dybdahl ; Science (universal 2006) (vinner spelemannsprisen)
Svein Tang Wa ; Rødast hjerta (Tang 2007)  (nominert spelemannsprisen)
Unit Five; Sushi & Golf ( 2008)
[Norwegian Fords] (ccap 2008)
Randi Hansen; Tid som går (Wilma records 2008)
Svein Tang Wa; Toffa ( Gramofon as 2008)
Postkort fra livet (Universal 2008)
Eriksen; Det aller beste fra Eriksen (RCA 2009)
Reidar Larsen ; Kom inn til oss (Blå finger/Universal 2009) (vinner spelemannsprisen)
Thomas Dybdahl; en Samling (1micadventure/Universal 2009)l
Thomas Dybdahl ;Songs(Decca US 2011)
Myrull; Liv (myrullmusikk 2011)  (producer)
Reidar larsen & The storytellers: Ekko fra Hovigs hangar ( BFP 2012)
Peter Nordberg : Här i nord (Hvilan gramofon 2012)
Peter Nordberg : Hellre i det blå  (Hvilan gramofon 2014)
Vidar Furholt Stian & Louise (2014)
Olav Larsen & the Alabama rodeo stars: 9 uplifting song and A (happy) sad song ( 2014) (dobro)
Myrull : Stifinner  (Myrullmusikk 2014) ( producer guitars +++))
Big Ole P & lil' missy (vestkyst 2014)
Rawdna Carita  Eira: Circus Polaria ( Guovssu Production 2014) (infinite guitar)
Peter Nordberg : Orden mellan raderna (single  Hvilan gramofon2015)
Reidar Larsen : Blåtonar fra bakrommet (Blå finger 2015)  guitars /songwriter
Joe Rusi :  Who I am  (BIGH 2015) (producer, arranger, mix  guitars)  (nominert spelemannsprisen)
Ian Bruce / Flekkefjord Sangforening  ( EP/DVD 2016  producer)
Peter Nordberg : Om man inte er her ( Hvilan Gramofon 2016)
Dan Hylander : Kan Sjalv (Pama records 2016) (Weissenborn, barytone guitar)
Finn Zetterholm : Månens alfabet (Pama records2016) (Weissenborn , Pedal steel)
Joe Rusi: A tout le monde from ..." ( BIGH  2017) (producer, arranger, mix  guitars)
Bluebirds Ghost: EP  Miniature scenes of sorrow   weissenborn  (nominert spelemannsprisen)
Svein Tang Wa: Perler fra Svein ( Balder 2017) (Guitars co-producer)
Big Ole P & Lil'Missy: Big Ole P & Lil'Missy (vestkyst 2018) (Pedal steel)
Thale Log Skage  Intro  (EP  slide productions 2018)  (producer , guitars)
Skage: Gris Gris ( single Slide productions 2019 )
Olav Larsen: Corona blues (2020) Lap Steel
Daniel Eriksen: Honnyed dirges/Barefoot amongs scarecrows (Psydeco records 2020 (Producer) (vinner spelemannsprisen)
Skage: Dressed up to get messed up (single Slide productions 2020)
Skage: Procrastination Blues (single Slide productions 2020)
Skage: Soulfood Mama (single Slide productions 2020)
Skage: Procrastination Blues (Album Slide productions 2021)
Skage/Jan Arild Sørnes: Hær æ Høre Tell (single Slide productions 2022)
Skage: Powergrab (Single Slide productions 2022)
Skage: 3 Kicks against the pricks (EP Slide productions 2023)
Arne Skage feat. Big Chief Juan Pardo : Tootie Ma (Single Slide Productions 2023)
Reidar Larsen: 10 Sanger (Album Forte Music 2024)
Arne Skage : Rootwork (Album Slide Productions 2024)